1912 evt.

I mellomkrigstida vokste en ny retning innenfor filosofien fram. Denne perioden kalles for nypositivismen eller den logiske empirismen. Filosofen vi skal se nærmere på er Arne Næss.

Næss utformet en vitenskapsfilosofisk og språkfilosofisk variant av nypositivismen. Han mente at virkeligheten kun eksisterte på naturvitenskapelig basis. Andre former for erkjennelse og oppfatning av virkeligheten forkaster han som metafysisk. Det hevdes at Næss hadde en uavhengig filosofisk holdning og at hans filosofi var prega av kritiske analyser og metoder.

«Jeg driver ikke vitenskap når jeg ser på skyer og trær. Da er det opplevelsen som teller.»  (Kilde: http://www.ordtak.no)  

Jeg syns at dette sitatet av Næss fint viser at han hadde en reflektert holdning til sine egne metoder. Det viker som om han klart skiller mellom vitenskap og erfaringer.

 (kilde: https://snl.no/Arne_N%C3%A6ss)

Næss språkfilosofi gikk ut på å løse tradisjonelle filosofiske problemstillinger. Blant annet ville han finne ut av hva begrepet «sannhet» virkelig innebærer ved å finne ut av hva folk oppfattet med dette ordet. Kanskje litt på samme måte som Sokrates? Næss ble i hvert fall ikke fengsla for dette, men fikk positiv innflytelse for utviklinga av tankesett i norsk etterkrigstid.

Jeg liker utrolig godt Arne Næss, fordi det føles trygt at vi også har filosofer i «vår tid». Altså at det fremdeles er noen som har reflekterte tanker over viktige områder i livet. Det hadde vært utrolig synd om dette hadde blitt glømt etter antikken. Men det ble det heldigvis ikke.

Jeg vet ikke om jeg kan si meg enig i at virkeligheten kun kan oppfattes gjennom vitenskap. Men jeg tror at Næss mener at erkjennelsesteorien i grunn baserer på systematikk og vitenskap. Dermed tror jeg han gjør erfaringer til vitenskapelige undersøkelser. Og jeg tror at vi godt kan kalle det slik. Tross alt er disse tankene rundt virkeligheten svært komplekse.

Konkluderende er det å nevne at Næss har noen fantastiske sitat og at han virker som en veldig jordnær filosof i mine øyner.

«Livskvalitet, det går overhodet ikke på hva man har, men hva man føler man er og hvorledes det er. Hva er det som gleder oss?»  (kilde: http://sitatet.no/index.php?mact=CGBlog,m41797,default,1&m41797category=Arne%20N%C3%A6ss%20sitater&m41797number=2&m41797pagenumber=4&m41797returnid=128&m41797returnid=128&page=128)

Kilder:

https://snl.no/Arne_N%C3%A6ss

https://no.wikipedia.org/wiki/Arne_N%C3%A6ss

1770 evt.

Vi ser at filosofene i denne perioden fortsatt er opptatt av å finne at av hva virkeligheten er. Filosofene har bare ulike teorier på svaret. Den neste filosofen som hadde tanker om dette er Georg Wilhelm Friedrich Hegel.

Hegel var uenig med Kant og hans teori om den fenomenuelle verden, altså hvordan verden ser ut for meg og den nomenuelle verden, altså hvordan verden egentlig er. Hegel kritiserer Kants utsagn at vi ikke kan vite noe om den nomenuelle verden, for hvis vi ikke kan vite noe om den kan vi heller ikke vite at den eksisterer. Hegel mener altså at den kun fins én virkelighet, den vi opplever. Han var også overbevist om at virkeligheten oppstår gjennom et samspill av bevissthet og virkelighet, og at det derfor ikke er nødvendig å skille mellom disse to.

Vi kan definere Hegel som metafysisk idealist, siden han mente at virkeligheten er «ikke-materiell», men at den er en kosmisk, absolutt idé. Han kalte denne ideen for ånden, det absolutte, verdens-fornuften og Gud.

 (kilde: https://luminousdarkcloud.wordpress.com/2014/04/15/hegels-realization-of-the-spirit-in-history/)

Ut ifra at han var metafysisk idealist og navna han bruker på virkeligheten kan vi komme fram til at Hegel tydelig var inspirert av noe overnaturlig. Jeg liker hvordan han forklarer at det kun fins én virkelighet. Det tror jeg gir menneskene trygghet over at livet faktisk er virkelig. For det tror jeg noen kan begynne å tvile på når de hører alle disse filosofiske tankene om den andre, virkelige virkeligheten. Jeg tror også at Hegel påstand om at bevissthet og virkelig samarbeider om å skape vår virkelighet kan være delvis sann. Men at han mener at verden er «ikke-materiell» og bare en kosmisk idé, føler jeg ødelegger litt for trygghetsfølelsen. Er virkeligheten da ikke det vi sanser hver dag? Samtidig ser jeg også kritisk på hans religiøse navn for virkeligheten. Ved å trekke inn slike religiøse ting føler jeg at han blir mindre troverdig.

Konkluderende kan jeg i hvert fall si at jeg syns det er spennende hvordan filosofene i denne perioden fant på så forskjellige teorier. Selv om de helt sikkert har påvirka hverandre, virker det som om de er mer selvstendige enn filosofene fra antikken.

Kilder:

Schwanitz, Dietrich (2002) – Bildung – Alles, was man wissen muss – Goldmann

http://filosofi.no/georg-wf-hegel/

1724 evt.

Etter opplysningstida var den europeiske filosofihistorien prega av flere store filosofer. Vi skal se nærmere på noen av dem. 

Immanuel Kant kalles også for filosofenes Kopernikus. Han er spesielt kjent for hans verk som omhandler rasjonalisme og empirisme. Kant mente at ingen av disse teoriene kunne stemme og fant derfor på en helt ny løsning. Han mente at det eneste vi kan vite om virkeligheten er at den fins og at det måtte tas utgangspunkt i sanseapparatet og bevissthet for å finne ut av hvordan vi mennesker oppnår kunnskap. Han kaller verden vi opplever for fenomenuelle verden. Den andre verden kaller kan for nomenuelle verden, som ligger til grunn for og forårsaker sanseinntrykkene.

 (kilde: https://en.wikipedia.org/wiki/Immanuel_Kant)

Jeg mener at det var på tide at noen kom på at empirisme og rasjonalisme ikke kunne være de eneste rette teoriene. Måten han tar utgangspunkt i at vi ikke må se på virkeligheten for å skjønne bevisstheten, men at bevisstheten gjør virkeligheten til den den er, liker jeg godt. Det forutsetter at det fins en virkelighet, men at den oppfattes individuelt av hvert menneske og dens bevissthet. I mine øyner beviser det at vi alle er individuelle og unike.

Han var uten tvil en stor filosof som snudde de gamle filosofiske tankene på hodet! 

Kilder:

Schwanitz, Dietrich (2002) – Bildung – Alles, was man wissen muss – Goldmann

http://filosofi.no/immanuel-kant/

1712 evt.

Under opplysningstida (1600-1800-tallet) endrer samfunnsforholdene seg enormt. Den industrielle revolusjonen starter i England og sprer seg til hele Europa. Dette fører til enorme endringer i livet til menneskene, samtidig som det betyr utrolig kraftig utvikling av industri, handel, kapitalisme og økonomi. Den franske revolusjonen fører samtidig til enorme endringer i det politiske systemet og parlamentarismen begynner å vokse fram i flere land. Det er ikke overraskende at menneskene på denne tida begynte å tenke nytt og annerledes.

Vi vet at mange ikke lenger ville leve etter moralnormene som fram til da hadde preget filosofien. Men det var også motbevegelser som ikke ville gi opp de fundamentale filosofiske holdninger og moralnormer. Jean-Jacques Rousseau var en av dem som ville beholde den tradisjonelle holdningen til filosofi. Dermed kan vi se på han som en dirkete motpol til Locke.

 (Kilde: https://de.wikipedia.org/wiki/Jean-Jacques_Rousseau)

Rousseau var motstander av urbanisering, bykultur og sosialisering og mente at menneskene fjerna seg for mye fra naturen. Herfra stammer hans kjente sitat

-          

-   «tilbake til naturen»

 (kilde: http://www.bigissue.com/reviews/book-reviews/1771/thomas-quinn-reviews-doppler-funny-and-touch-dark)

Han mente at det ideelle liv var å leve som naturmenneske. Høres det kjent ut for dere som har lest Doppler av Erlend Loe? Jeg tror de tar opp det samme tema.

Rousseau tok i sin filosofi bevisst avstand fra fornuften og mente at menneskene skulle la seg styre av følelser og empati. Han hadde også veldig interessante tanker angående politikk og styreformer, som stort sett bygde på egalitarianisme – likhet.

Rousseau er samtidig veldig kjent for hans pedagogiske tanker om barneoppdragelse. Han mener at menneskenes moral og evne til å erkjenne og utøve moralske handlinger utvikles i «den andre barndommen», som etter hans mening er ungdomsalderen. Rousseau gir språket en sentral rolle i denne prosessen.

Konkluderende kan vi si at Rousseau hadde filosofiske tanker innenfor mange områder. Han var opptatt av samfunnsutviklingene og mente at de ikke var like positive som mange andre mente. Jeg tror at han fikk en del motstand fordi han ville holde seg til det gamle, når hele Europa egentlig var på vei til å utvikle seg. Samtidig tror jeg at det var mange som likte filosofien hans om at politikken skulle bli styrt av allmennvilje (ikke flertallet!), men at det likevel skulle være én leder med all makt. Dette syns jeg høres litt for optimistisk ut. Jeg tror ikke at et system kunne ha fungert på denne måten. Det er alltid mennesker som streber etter mer makt, som vi kan se i samfunnsutviklingene framover.

Hans pedagogiske tanker derimot, om at barn skal oppdras gjennom indirekte autoritet syns jeg høres veldig bra ut. Likevel spørs det hvor gjennomførbart en slik pedagogikk er. Men jeg sier meg enig i at språket spiller en sentral rolle når det gjelder utvikling av moral.  

Kilder:

http://filosofi.no/jean-jacques-rousseau/

https://de.wikipedia.org/wiki/Jean-Jacques_Rousseau#Rousseaus_Weltanschauung_und_Philosophie

1632 evt.

Rasjonalistene som Descartes sto fram sterkt på denne tida med sin teori om at all kunnskap oppnås gjennom fornuft og logisk tenking. Men etter hvert begynte nye teorier å utvikle seg ettersom at fokuset ble lagt mer og mer på menneskenes indre – altså psyken og følelser, jo nærmere vi kommer nåtiden.

Vi befinner oss i den tidlige opplysningstida, da filosofer stod fram med nye tanker. Fortsatt prøver menneskene å legge vekt på fornuften og intellektuell utvikling.  Men filosofene har sagt seg ferdig med den religiøse diskusjonen. Blant annet Locke og Spinoza godtok tanker om religionsfrihet og det ble gått bort fra religion og metafysikk i filosofien framover. Men retninga i filosofien var heller ikke like klar og tydelig lenger som den var under middelalderen. Filosofene var nå opptatt var veldig mange forskjellige tema. Materialismen vokser fram og det filosoferes igjen rundt menneskenes virkelighetsoppfatning gjennom sanseerfaringer og vitenskap.

Jeg skal se litt nærmere på den engelske filosofen John Locke. Han regnes som grunnleggeren av liberalismen i England, altså at individet skal være fri foran statens makt. Samtidig satt han sammen med Newton og Hume i gang tanker om erfaringsfilosofien – og grunnla dermed empirismen i England. Han hadde med andre ord en del filosofiske tanker om politikk, men var mest opptatt av hvordan mennesket utvikler og oppnår kunnskap. Han mente at sjela, altså bevisstheten var et ubeskrevet blad ved fødselen og at alle religiøse, logiske og moralske tanker utvikler seg på bakgrunn av sanseerfaringer og menneskenes refleksjon rundt disse.

(kilde: https://en.wikipedia.org/wiki/John_Locke) 

Disse tankene stemmer over ens med hovedideene i empirismen. Jeg har allerede nevnt at jeg mener at empirismens teori om hvordan kunnskap oppnås høres mer sannsynlig ut. Jeg er sikker på at det kreves erfaringer for å oppnå kunnskap og at vi er nødt for å reflektere over disse erfaringene. Derfor syns jeg at Lockes tanker om bevisstheten høres veldig bra ut. Locke skiller også mellom primære (matematisk målbare) og sekundære sansekvaliteter og at kun de primære viser den virkelige ytre verden. Jeg mener at verden vår og vår eksistens består og er avhengig av naturlover og matematikk. Men jeg skjønner ikke helt hvorfor vår egne sanser må være underordna disse lovene. Eller mener han kanskje at matematikken kun setter en ramme for det vi kan erkjenne og sanse?

Kilder:

https://snl.no/John_Locke

https://no.wikipedia.org/wiki/Filosofi_p%C3%A5_1700-tallet#Materialisme

https://de.wikipedia.org/wiki/John_Locke

Schwanitz, Dietrich (2002) – Bildung – Alles, was man wissen muss – Goldmann 

1596 evt.

Overskriften viser at vi hopper fram noen århundre i vår tidsregning. Den neste filosofen vi skal se på er René Descartes, som er grunnleggeren av den nyere filosofi og en av de store filosofene i Europa. Han var fra Frankrike og var stor innenfor både filosofi og matematikk.  

(Kilde: http://www.edublox.com/rene-descartes.htm)

Descartes ga ut flere filosofiske verk, som blant annet Discours de la méthode. I denne skriften stilte han opp fire regler for filosofisk tenking:

1. Ikke å holde noe for sant som man ikke klart erkjente var det.
2. Å løse opp ethvert problem så langt som mulig i enklere deler.
3. Å gå systematisk frem fra det enkle til det sammensatte.
4. Ved stadig oppregning og kontroll å forsikre seg om at ingenting var utelatt.

(Kilde: https://snl.no/Ren%C3%A9_Descartes)

Descartes skapte på denne måten en ganske så ny holdning til kunnskap i Europa. Han stilte altså spørsmål ved det meste og tok ikke lenger ord eller oppfatninger direkte for å være sanne uten å ha tenkt over det selv. Med andre ord tvilte han på stort sett alt som hadde blitt funnet ut eller sagt på denne tida.

Samtidig ble hans tanker påvirka av at samfunnet på denne tida levde med utrolig mange ulike syn på virkeligheten. Det var mange naturvitenskapelige og eksistensielle spørsmål som ingen hadde funnet svar på enda, som om jorda beveger seg rundt sola eller omvendt, eller om det er Gud som har skapt jorda eller ikke.

(kilde: http://einstein.peter-ripota.de/urknall-de-203.html)  

Gjennom metodisk tvil på sanseerfaringer andre erkjennelser kom Descartes fram til store deler i sin filosofi. Han var altså opptatt av å sette alt i et kritisk lys for å teste deres troverdighet. Det er i denne sammenhengen han sa den kjente setningen: „Jeg tenker, altså er jeg“ (Eksistens s.223). Dette mente han var grunnprinsippet til all filosofi. Han mente at denne påstanden var det ikke å tvile på, for dersom man tviler på den, bekrefter man det man tviler på. – spennende setning!

Jeg syns at dette er utrolig å tenke på, for man blir litt forvirra av all den tvilinga. Setninga som forklarer sitatet syns jeg høres veldig logisk ut og dermed virker Descartes filosofi om nettopp dette som om den bekrefter seg selv. Likevel kan dette også ha vært en ganske enkel løsning på å få andre til å tro på sine tanker. Å si at dersom noen er uenig/tviler på hans teori, så bekrefter de den, fører jo til at mange kanskje ikke helt vet hva de skal syns om hans filosofi.

Men jeg liker Descartes fire punkter om hvordan filosofisk tenking burde angripes. Det høres logisk ut å gå fra det lille til det store og å hele tiden sette sine egne tanker på prøve. Slik vil en kanskje selv oppdage om det har skjedd en feil i tankegangen – noe som uten tvil også hender med filosofene. Alt i alt føler jeg at han var en filosof som tenkte mye over det å tenke. På samme måte som han beviser menneskenes eksistens gjennom «tvile-metoden», har han også en teori om at Gud må fins. Denne kan jeg gjerne forklare om dere lurer på hvordan i all verden man kan bevise Guds eksistens.

Jeg mener at Descartes åpna en helt ny verden for filosofene ved å flytte fokuset fra den ytre verden og objektet, til menneskenes bevissthet og dermed subjektet. Vi kan derfor si at også Descartes var rasjonalist.

Kilder:

https://snl.no/Ren%C3%A9_Descartes

Schwanitz, Dietrich (2002) – Bildung – Alles, was man wissen muss – Goldmann

Fines Aronsen m. fl (2008) – Eksistens – Religion, Etikk, Livssyn, Filosofi – Gyldendal Norsk Forlag 

"Nyplatonisme"

I Europa ble mange ting oppfunnet flere ganger, for første gang i Hellas, Athen, og for andre gang i nytidens Europa. Slik skjedde det for eksempel med demokratiet, OL, teater og filosofi. Men hva var grunnen til at de måtte oppfinnes to ganger? Grunnen var at de på en måte ble glemt i en viss periode. Etter antikkens gylne filosofiperiode, oppstod det en slags pause i filosofien som varte i flere århundre.

Selv om filosofiepoken «nyplatonisme» startet med Ammonios Sakkas og Plotin på 200-tallet evt. er det få filosofer som er vert å nevne. Mange av filosofiene bygde videre på Platons lære og utvida hans tanker om hvordan vi mennesker oppfatter verden til et mer komplekst system.
Samtidig var filosofene opptatt av de mystiske sidene i livet og hadde mange spennende tanker angående Gud. Det er kjent at filosofene graderte kunnskapformene i sin etikk. Det vil si at de den laveste formen er sansene, deretter kommer logisk tenking, så intuisjonen og til slutt den høyeste erkjennelsesformen - ekstasen. Det er kun i den siste formen som sjelen kan forenes med gud og dermed bli allvitende.

Jeg syns at dette er en veldig spesiell del av filosofihistorien. Det høres ut som om filosofene var veldig opptatt av det guddommelige og av å oppnå all kunnskap ved å bli forena med Gud. Jeg syns at de høres svært komplisert ut å blande filosofi og religion og kan ikke helt fatte hva filosofene skulle fram til med sine tanker. Kanskje noen av dere har en ide om det? Jeg tror i hvert fall at filosofene i denne perioden ikke hadde like store teorier som filosofene fra antikken. Derfor føler jeg også at det er naturlig å ikke legge så mye vekt på denne filosofiepoken, siden jeg mener at det kommer flere sentrale filosofer, jo nærmere vi kommer nåtiden! 

Kilder:

https://snl.no/nyplatonisme

Schwanitz, Dietrich (2002) – Bildung – Alles, was man wissen muss – Goldmann 

Rasjonalisme og empirisme

Og vi er ikke ferdig med disse filosofene enda! Både Platon og Aristoteles regnes som rasjonalister. Men hva betyr det? Jo, det betyr at disse to filosofene mente at fornuft og tenkning er de viktigste kildene til kunnskap. Det passer jo veldig godt til det jeg tidligere har skrevet i mine innlegg. Platon og Aristoteles var altså mest opptatt av det som skjer opp i hjernen til menneskene, og mente at all kunnskap kunne oppnås uavhengig av sanseerfaringene.

Jeg syns at dette nesten høres litt overfladisk ut. Bare tankene og fornuft fører til kunnskap? Hva med at vi faller og slår oss – det gjør vondt – vi får kunnskap om at det å falle gjør vondt. Har dette noe med fornuft å gjøre eller er det kanskje bare det at vi lærer av erfaring? Og for å kunne si om all kunnskap kommer fra fornuft, må vi egentlig vite hva filosofene la i begrepet kunnskap på denne tida. Mange ting å tenke på, kanskje har dere noen spennende tanker?

(kilde: http://fornuftogfolelser.no/) – hjernen framstiller fornuften, mens hjertet framstiller sansene 

Men selvfølgelig var det også noen filosofer som stilte spørsmål ved rasjonalisme. Og det utvikla seg en helt ny teori om hvor kunnskapen kommer fra, empirismen.

I motsetning til rasjonalistene mener empiristene at kunnskapen hovedsakelig kommer fra erfaringer og sanseinntrykk og at det er slik vi får kunnskap om verden. Det handler altså om at menneskene kjenner på verden og erfarer den på godt og vondt. Derfor kalles også empirismen for erfaringsfilosofi. Likevel spiller også fornuften en rolle for at erfaringene kan bli til kunnskap. Empiristene går ut ifra at fornuften lager sammenhenger mellom erfaringene for at menneskene kan bli kloke av det, men at det ikke er mulig å oppnå kunnskap kun på bakgrunn av fornuften.

Min egen meining til dette er at kunnskap kun kan oppnås gjennom et samarbeid av erfaringene og fornuften. Jeg tror at vi ikke kun kan bli klokere av fornuft, fordi vi er nødt for å ha kjent på virkeligheten for å kunne ha tanker om den. Og omvendt mener jeg at vi ikke kan bli kloke av bare erfaringer, dersom vi ikke har noe fornuft som kan skape en sammenheng mellom ulike opplevelser. Jeg mener altså at kunnskap oppnås gjennom at sanseorganene og hjernen samarbeider om å bearbeide informasjonene som møter oss. Men det varierer helt sikkert fra person til person og fra situasjon til situasjon, hvilken som dominerer.

Kilder:

https://snl.no/rasjonalisme/filosofi

https://snl.no/empirisme/filosofi

Fines Aronsen m. fl (2008) – Eksistens – Religion, Etikk, Livssyn, Filosofi – Gyldendal Norsk Forlag

En liten oppsummering av "klassikken"

Sokrates, Platon og Aristoteles er tre av verdens mest kjente og innflytelsesrike filosofer. Deres filosofi har hatt betydning for menneskene fram til i dag.

Vi befinner oss fortsatt i antikkens filosofi, men det er helt utrolig hvor mange temaer filosofene allerede hadde vært innom da. I filosofiepoken «klassikken», som Sokrates, Platon og Aristoteles hører til, var fokuset på språk og logiske forklaringer. Mens Sokrates og Platon var svært opptatt av definisjoner og begrepsforklaringer, går Aristoteles litt tilbake til naturvitenskapen, biologi og andre vitenskaper om verden. Det er viktig å huske på at filosofene aldri bare var opptatt av ett tema – de filosoferte ofte på mange ulike områder.

 (Kilde:http://www.thegreatcourses.com/courses/masters-of-greek-thought-plato-socrates-and-aristotle.html)

-kanskje det mest kjente bilde av Aristoteles og Platon i et utsnitt av skolen i Athen, malt av Rafael 1511

Jeg syns det virker som om de tre filosofene har lært mye av hverandre, men at hver av dem hadde veldig individuelle tanker og egne filosofier. Felles for alle tre er som allerede nevnt, fokuset på språk og begreper. Det virker utrolig hvordan disse mennene har kommet fram til en definisjon av for ord, som for eksempel rettferdighet, virkelighet eller godhet. Jeg ser for meg at dette har vært en vanskelig oppgave, samtidig som jeg ikke kan forestille meg hvordan det var før disse ordene hadde en definisjon. Hva tenkte menneskene i antikken når de hørte begrepet godhet? Det føles uvirkelig at slike ord en gang ikke var klart definert. Likevel tror jeg at mange i dag heller ikke er het klare over hva slike begrep faktisk innebærer. 

384 f. Kr.

Akkurat som læreren sin var Aristoteles en av verdens mest innflytelsesrike filosofer. Hans filosofi var utrolig allsidig og fikk stor betydning for ettertiden.

(Kilde: https://snl.no/Aristoteles)

Aristoteles hadde mange filosofiske tanker om ulike temaer. Akkurat som Platon tilhører Aristoteles den klassiske filosofiepoken og tok opp lignende temaer som Platon. Men de var ganske så uenige…

Aristoteles mente at Platons «idelære», om at virkeligheten er delt i to, ikke kunne stemme. Aristoteles var sikker på at den eneste verden er den vi kan sanse og at tingene i verden ikke hadde en annen eksistens enn på jorda. Dermed kan vi si at Aristoteles var mer empirisk orientert (altså mer erfaringsorientert) enn Platon.

Samtidig var Aristoteles også opptatt av språk og begreper. Han definerte begrep som «substans», «kategori» og «abstrakt», som den dag i dag er en fast del av vitenskapsspråket. Mange av disse begrepene som Aristoteles definerte, ligger i bunn for teoretisk vitenskap som fysikk, biologi og meteorologi. Videre kjenner vi også til flere uttrykk som vi bruker i hverdagen som faktisk går tilbake til Aristoteles. Blant annet uttrykket «sunn menneskeforstand» (common sens) skal Aristoteles ha brukt i sin etikk.

Og ikke minst hadde Aristoteles filosofiske tanker som omhandla naturen og prinsippene som for verden til å fungere.  Hans kjente sitat «Alle ting streber etter å virkeliggjøre seg selv», beskriver hvordan ting utvikler seg fra mulighet til virkelighet. Dette kalles for formålstenking og prega menneskenes forståelse av naturen fram til 1500-1600tallet.

(Kilde: http://www.danielaszasz.com/die-geschichte-des-schmetterlings/  - Hvordan en sommerfugl virkeliggjør seg selv)

Utover hans naturvitenskapelige filosofi, var Aristoteles opptatt av å integrere religiøse tanker i sin filosofi. Dette har ført til at hans posisjon som filosof står sterkt i de store verdensreligionene.

Konkluderende kan vi si at Aristoteles filosofiske tanker var svært allsidige og at han filosoferte om mange forskjellige temaer. Han var opptatt av fornuft og logikk, men mente at til bunn for disse lå sanseerfaringene. Han jobba med begrepsforklaringer og definisjoner, og vi bruker fremdeles en del av hans uttrykk i dag. Og Aristoteles var en av de viktigste filosofene innenfor naturvitenskap – såpass viktig at snl hevder at han er grunnleggeren til biologien!

Kilder:

https://snl.no/Aristoteles

Fines Aronsen m. fl (2008) – Eksistens – Religion, Etikk, Livssyn, Filosofi – Gyldendal Norsk Forlag

Dombrowski m.fl. (2010) – 4000 Menschen, die Geschichte schrieben – Sie prägten unsere Welt - ADAC