onsdag 9. mars 2016

1632 evt.

Rasjonalistene som Descartes sto fram sterkt på denne tida med sin teori om at all kunnskap oppnås gjennom fornuft og logisk tenking. Men etter hvert begynte nye teorier å utvikle seg ettersom at fokuset ble lagt mer og mer på menneskenes indre – altså psyken og følelser, jo nærmere vi kommer nåtiden.

Vi befinner oss i den tidlige opplysningstida, da filosofer stod fram med nye tanker. Fortsatt prøver menneskene å legge vekt på fornuften og intellektuell utvikling.  Men filosofene har sagt seg ferdig med den religiøse diskusjonen. Blant annet Locke og Spinoza godtok tanker om religionsfrihet og det ble gått bort fra religion og metafysikk i filosofien framover. Men retninga i filosofien var heller ikke like klar og tydelig lenger som den var under middelalderen. Filosofene var nå opptatt var veldig mange forskjellige tema. Materialismen vokser fram og det filosoferes igjen rundt menneskenes virkelighetsoppfatning gjennom sanseerfaringer og vitenskap.

Jeg skal se litt nærmere på den engelske filosofen John Locke. Han regnes som grunnleggeren av liberalismen i England, altså at individet skal være fri foran statens makt. Samtidig satt han sammen med Newton og Hume i gang tanker om erfaringsfilosofien – og grunnla dermed empirismen i England. Han hadde med andre ord en del filosofiske tanker om politikk, men var mest opptatt av hvordan mennesket utvikler og oppnår kunnskap. Han mente at sjela, altså bevisstheten var et ubeskrevet blad ved fødselen og at alle religiøse, logiske og moralske tanker utvikler seg på bakgrunn av sanseerfaringer og menneskenes refleksjon rundt disse.



Disse tankene stemmer over ens med hovedideene i empirismen. Jeg har allerede nevnt at jeg mener at empirismens teori om hvordan kunnskap oppnås høres mer sannsynlig ut. Jeg er sikker på at det kreves erfaringer for å oppnå kunnskap og at vi er nødt for å reflektere over disse erfaringene. Derfor syns jeg at Lockes tanker om bevisstheten høres veldig bra ut. Locke skiller også mellom primære (matematisk målbare) og sekundære sansekvaliteter og at kun de primære viser den virkelige ytre verden. Jeg mener at verden vår og vår eksistens består og er avhengig av naturlover og matematikk. Men jeg skjønner ikke helt hvorfor vår egne sanser må være underordna disse lovene. Eller mener han kanskje at matematikken kun setter en ramme for det vi kan erkjenne og sanse?

Kilder:

Schwanitz, Dietrich (2002) – Bildung – Alles, was man wissen muss – Goldmann 

1 kommentar:

  1. Enda en god beskrivelse av en filosof i vår nære historie! Her er vi på god vei inn i opplysningstiden. De vitebegjærlige og vitenskapsorienterte filosofer vil gjerne ha orden i sysakene! Matematikk anses som et guddommelig språk mens våre sanser er uberegnelige. Ofte sier vi at det finnes like mange meninger om et kunstverk som det finnes mennesker - det sier jo litt om hvor ubrukelig sansene våre er som eneste epistomologiske verktøy. Vi må ha noe annet med regelbundet å forholde oss til!

    SvarSlett