I Europa ble mange ting oppfunnet flere ganger, for første
gang i Hellas, Athen, og for andre gang i nytidens Europa. Slik skjedde det for
eksempel med demokratiet, OL, teater og filosofi. Men hva var grunnen til at de
måtte oppfinnes to ganger? Grunnen var at de på en måte ble glemt i en viss
periode. Etter antikkens gylne filosofiperiode, oppstod det en slags pause i
filosofien som varte i flere århundre.
Selv om filosofiepoken «nyplatonisme» startet med Ammonios
Sakkas og Plotin på 200-tallet evt. er det få filosofer som er vert å nevne.
Mange av filosofiene bygde videre på Platons lære og utvida hans tanker om
hvordan vi mennesker oppfatter verden til et mer komplekst system.
Samtidig var filosofene opptatt av de mystiske sidene i livet og hadde mange spennende tanker angående Gud. Det er kjent at filosofene graderte kunnskapformene i sin etikk. Det vil si at de den laveste formen er sansene, deretter kommer logisk tenking, så intuisjonen og til slutt den høyeste erkjennelsesformen - ekstasen. Det er kun i den siste formen som sjelen kan forenes med gud og dermed bli allvitende.
Jeg syns at dette er en veldig spesiell del av filosofihistorien. Det høres ut som om filosofene var veldig opptatt av det guddommelige og av å oppnå all kunnskap ved å bli forena med Gud. Jeg syns at de høres svært komplisert ut å blande filosofi og religion og kan ikke helt fatte hva filosofene skulle fram til med sine tanker. Kanskje noen av dere har en ide om det? Jeg tror i hvert fall at filosofene i denne perioden ikke hadde like store teorier som filosofene fra antikken. Derfor føler jeg også at det er naturlig å ikke legge så mye vekt på denne filosofiepoken, siden jeg mener at det kommer flere sentrale filosofer, jo nærmere vi kommer nåtiden!
Samtidig var filosofene opptatt av de mystiske sidene i livet og hadde mange spennende tanker angående Gud. Det er kjent at filosofene graderte kunnskapformene i sin etikk. Det vil si at de den laveste formen er sansene, deretter kommer logisk tenking, så intuisjonen og til slutt den høyeste erkjennelsesformen - ekstasen. Det er kun i den siste formen som sjelen kan forenes med gud og dermed bli allvitende.
Jeg syns at dette er en veldig spesiell del av filosofihistorien. Det høres ut som om filosofene var veldig opptatt av det guddommelige og av å oppnå all kunnskap ved å bli forena med Gud. Jeg syns at de høres svært komplisert ut å blande filosofi og religion og kan ikke helt fatte hva filosofene skulle fram til med sine tanker. Kanskje noen av dere har en ide om det? Jeg tror i hvert fall at filosofene i denne perioden ikke hadde like store teorier som filosofene fra antikken. Derfor føler jeg også at det er naturlig å ikke legge så mye vekt på denne filosofiepoken, siden jeg mener at det kommer flere sentrale filosofer, jo nærmere vi kommer nåtiden!
Kilder:
Schwanitz,
Dietrich (2002) – Bildung – Alles, was man wissen muss – Goldmann
Jeg er veldig enig deg her, Kim! For jeg tenker også at ved at filosofene var så opptatt av det guddommelig, så må det ha påvirket mye deres tanker. Og da kommer ikke de sine egentlige meninger fram, og da kan umulig de sine teorier være like gode som om de ikke hadde blitt påvirket. For jeg mener at filosofi handler om å tenke selv, og siden de mente at man kun kunne få all kunnskap med å bli forenet med gud, så blir det i mine øyner helt feil. Men var det ingen filosof i denne epoken, som skilte seg ut fra de andre?
SvarSlettSå bra at du forstår innlegget mitt, akkurat slik jeg mente det.
SlettSelvfølgelig var ikke alle filosofer i denne perioden like. Og dermed er det selvfølgelig også noen som ikke bare er opptatt av religion. Men vi vet at de aller fleste tok både Platons og Pythagoras filosofier for å være sanne. Jeg syns nesten at det høres ut som om filosofene på denne tida hadde veldig få egne tanker...Blant annet har vi grekeren, Klaudios Nikostratos, som i fokuserer på å kritisere Aristoteles tanker og påpeker at det er motsetninger i hans kategori-lære og hans tanker innenfor fysikk.
Vi vet også at nyplatonistene var opptatt av å finne ut av hvilken rolle sjelen vår spiller i verden og de fleste var overbevist om at sjela var den oppfattende og utførende delen, mens menneskekroppen kun var redskapet.
Akkurat nå har jeg ikke flere konkrete eksempler på filosofer som skilte seg ut, siden jeg som sagt ikke har lagt så mye vekt på denne epoken. Men om du lurer på noe mer kan jeg gjerne svare på det!
Og slik utvikles verden. Det blir ofte galt å knytte oppfinnelser til personer, for de bygger sine oppfinnelser på tidligere oppdagelser og teorier. Elektrisitet f.eks. Tesla brydde seg ikke om å tjene penger på sine oppdagelser innen forskningen, men etter ham kom det mange som visste å utnytte sin egen og andres kunnskap til egen nytte. Slik og i filosofien. En må huske på at mellom Platon og nyplatonismen, ble den mannen som uten sammenlikning har hatt mest innflytelse på oss mennesker født. Han snudde opp ned på en hel del ting, og innførte blant annet en sterk tro på sjelen, og dens forhold til Gud. Filosofi og religion hører i høyeste grad sammen, allikevel med viktige skiller. At tanken på noe guddommelig ble tatt inn i filosofien er høyst begripelig ca 200 år etter vår kalenders start. Her er det mye å grave i, og undring fører til nye svar og ny undring. Godt å lese!
SvarSlett