1596 evt.

Overskriften viser at vi hopper fram noen århundre i vår tidsregning. Den neste filosofen vi skal se på er René Descartes, som er grunnleggeren av den nyere filosofi og en av de store filosofene i Europa. Han var fra Frankrike og var stor innenfor både filosofi og matematikk.  

(Kilde: http://www.edublox.com/rene-descartes.htm)

Descartes ga ut flere filosofiske verk, som blant annet Discours de la méthode. I denne skriften stilte han opp fire regler for filosofisk tenking:

1. Ikke å holde noe for sant som man ikke klart erkjente var det.
2. Å løse opp ethvert problem så langt som mulig i enklere deler.
3. Å gå systematisk frem fra det enkle til det sammensatte.
4. Ved stadig oppregning og kontroll å forsikre seg om at ingenting var utelatt.

(Kilde: https://snl.no/Ren%C3%A9_Descartes)

Descartes skapte på denne måten en ganske så ny holdning til kunnskap i Europa. Han stilte altså spørsmål ved det meste og tok ikke lenger ord eller oppfatninger direkte for å være sanne uten å ha tenkt over det selv. Med andre ord tvilte han på stort sett alt som hadde blitt funnet ut eller sagt på denne tida.

Samtidig ble hans tanker påvirka av at samfunnet på denne tida levde med utrolig mange ulike syn på virkeligheten. Det var mange naturvitenskapelige og eksistensielle spørsmål som ingen hadde funnet svar på enda, som om jorda beveger seg rundt sola eller omvendt, eller om det er Gud som har skapt jorda eller ikke.

(kilde: http://einstein.peter-ripota.de/urknall-de-203.html)  

Gjennom metodisk tvil på sanseerfaringer andre erkjennelser kom Descartes fram til store deler i sin filosofi. Han var altså opptatt av å sette alt i et kritisk lys for å teste deres troverdighet. Det er i denne sammenhengen han sa den kjente setningen: „Jeg tenker, altså er jeg“ (Eksistens s.223). Dette mente han var grunnprinsippet til all filosofi. Han mente at denne påstanden var det ikke å tvile på, for dersom man tviler på den, bekrefter man det man tviler på. – spennende setning!

Jeg syns at dette er utrolig å tenke på, for man blir litt forvirra av all den tvilinga. Setninga som forklarer sitatet syns jeg høres veldig logisk ut og dermed virker Descartes filosofi om nettopp dette som om den bekrefter seg selv. Likevel kan dette også ha vært en ganske enkel løsning på å få andre til å tro på sine tanker. Å si at dersom noen er uenig/tviler på hans teori, så bekrefter de den, fører jo til at mange kanskje ikke helt vet hva de skal syns om hans filosofi.

Men jeg liker Descartes fire punkter om hvordan filosofisk tenking burde angripes. Det høres logisk ut å gå fra det lille til det store og å hele tiden sette sine egne tanker på prøve. Slik vil en kanskje selv oppdage om det har skjedd en feil i tankegangen – noe som uten tvil også hender med filosofene. Alt i alt føler jeg at han var en filosof som tenkte mye over det å tenke. På samme måte som han beviser menneskenes eksistens gjennom «tvile-metoden», har han også en teori om at Gud må fins. Denne kan jeg gjerne forklare om dere lurer på hvordan i all verden man kan bevise Guds eksistens.

Jeg mener at Descartes åpna en helt ny verden for filosofene ved å flytte fokuset fra den ytre verden og objektet, til menneskenes bevissthet og dermed subjektet. Vi kan derfor si at også Descartes var rasjonalist.

Kilder:

https://snl.no/Ren%C3%A9_Descartes

Schwanitz, Dietrich (2002) – Bildung – Alles, was man wissen muss – Goldmann

Fines Aronsen m. fl (2008) – Eksistens – Religion, Etikk, Livssyn, Filosofi – Gyldendal Norsk Forlag