lørdag 5. mars 2016

Rasjonalisme og empirisme

Og vi er ikke ferdig med disse filosofene enda! Både Platon og Aristoteles regnes som rasjonalister. Men hva betyr det? Jo, det betyr at disse to filosofene mente at fornuft og tenkning er de viktigste kildene til kunnskap. Det passer jo veldig godt til det jeg tidligere har skrevet i mine innlegg. Platon og Aristoteles var altså mest opptatt av det som skjer opp i hjernen til menneskene, og mente at all kunnskap kunne oppnås uavhengig av sanseerfaringene.

Jeg syns at dette nesten høres litt overfladisk ut. Bare tankene og fornuft fører til kunnskap? Hva med at vi faller og slår oss – det gjør vondt – vi får kunnskap om at det å falle gjør vondt. Har dette noe med fornuft å gjøre eller er det kanskje bare det at vi lærer av erfaring? Og for å kunne si om all kunnskap kommer fra fornuft, må vi egentlig vite hva filosofene la i begrepet kunnskap på denne tida. Mange ting å tenke på, kanskje har dere noen spennende tanker?

(kilde: http://fornuftogfolelser.no/) – hjernen framstiller fornuften, mens hjertet framstiller sansene 

Men selvfølgelig var det også noen filosofer som stilte spørsmål ved rasjonalisme. Og det utvikla seg en helt ny teori om hvor kunnskapen kommer fra, empirismen.

I motsetning til rasjonalistene mener empiristene at kunnskapen hovedsakelig kommer fra erfaringer og sanseinntrykk og at det er slik vi får kunnskap om verden. Det handler altså om at menneskene kjenner på verden og erfarer den på godt og vondt. Derfor kalles også empirismen for erfaringsfilosofi. Likevel spiller også fornuften en rolle for at erfaringene kan bli til kunnskap. Empiristene går ut ifra at fornuften lager sammenhenger mellom erfaringene for at menneskene kan bli kloke av det, men at det ikke er mulig å oppnå kunnskap kun på bakgrunn av fornuften.

Min egen meining til dette er at kunnskap kun kan oppnås gjennom et samarbeid av erfaringene og fornuften. Jeg tror at vi ikke kun kan bli klokere av fornuft, fordi vi er nødt for å ha kjent på virkeligheten for å kunne ha tanker om den. Og omvendt mener jeg at vi ikke kan bli kloke av bare erfaringer, dersom vi ikke har noe fornuft som kan skape en sammenheng mellom ulike opplevelser. Jeg mener altså at kunnskap oppnås gjennom at sanseorganene og hjernen samarbeider om å bearbeide informasjonene som møter oss. Men det varierer helt sikkert fra person til person og fra situasjon til situasjon, hvilken som dominerer.

Kilder:

Fines Aronsen m. fl (2008) – Eksistens – Religion, Etikk, Livssyn, Filosofi – Gyldendal Norsk Forlag

4 kommentarer:

  1. Jeg er veldig glad for at du fanger opp dette. At Platon og Aristoteles begge var rasjonalister, blir sett på som litt rart i og med at de var så forskjellige. Hvem av de er det som lettest oppfattes som nærmere empirismen mener du?

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er helt klart at det er store forskjeller mellom Platon og Aristoteles. Platons rasjonalistiske tanker ses på som svært virkelighetsfjerne, ettersom at hans filosofi tar utgangspunkt i en virkelighet som ikke kan sanses. Dette understreker at Platon var empirist.
      Selv om Aristoteles var opptatt av at fornuften var en metode og kilde til kunnskap, var han ikke enig i Platons virkelighets-teori. Aristoteles mente at virkeligheten kan sanses, og ikke slik som Platon, at det vi sanser ikke er virkelig og at det finnes en ikkesanselig virkelig som er den "ekte virkeligheten".

      Jeg konkluderer med at det må være Aristoteles som kanskje lettere kan oppfattes som empirist, siden hans filosofiske tanker tar utgangspunkt i at verden er sanselig. Hans teori om at alt vi kan sanse består av form og stoff understreker at han mente at det kun er en virkelighet.

      Jeg håper at det svarer på spørsmålet ditt, Trøndi!

      Slett
    2. Det er det så absolutt! :)

      Slett
    3. Det er det så absolutt! :)

      Slett